Jeg kan starte med å sammenligne med fjorårets Educa. Da var jeg langt mindre forberedt på det jeg møtte, særlig organiseringa. Med så mange parallelle sesjoner må en ha sjekka opp både foredragsholdere og emnet godt. Det er så stort og omfattende i antall og innhold at jo bedre en er forberedt jo større er sannsynligheten for at en finner noe som er interessant, og ikke bare flyr frustrert fra sesjon til sesjon. For å få utbytte av workshopene må en ha valgt en workshop der det er mulig å bidra. Alle forventer at alle bidrar, og alle er ute etter å utveksle erfaringer. I fjor var jeg sent ute med påmeldinga, og endte opp med noen grupper som for min del ikke var interessante nok i forhold til mitt behov.
Vi tester ut mye på Trysil videregående skole når det gjelder programvare, maskinvare og nettløsninger. Vi har stort behov for å diskutere løsninger med andre, ikke bare når det gjelder innhold og teknologi, men også alle utfordringene vi står ovenfor i moderne utdanning. Vi skal tilpasse oss et samfunn der kravet til utdanning er stort og der det er opptil flere generasjoner mellom elevene våre og lærerne, ikke nødvendigvis i alder, men i stor grad i virkelighetsforståelse. Educa gir oss muligheter til å bli oppdatert på nye pedagogiske tilnærminger til fjernundervisning og elæring. Det er godt tilrettelagt for erfaringsdeling og nye måter å tenke kunnskap og læring på.
Ett av spørsmålene som flere av workshopene og foredragene tok opp, var om læringen blir bedre om vi gjør alt tilgjengelig på nettet. Alle mente at vi må komme oss videre fra digital innholdsproduksjon til digital praksis, til nye metoder tilpasset nettets muligheter og den digitale teknologien. De samme temaene ble videreført i mange av foredragene de neste 2 dagene. Mitt inntrykk var at problemstillingene som var tilstede på Educa i år knyttet seg til organisasjon og metode i en situasjon med 1:1, copyright og frie digitale læremidler. Norge er ikke alene i verden med å satse på at alle elever skal ha egen PC. Vi har riktignok kommet dit i videregående skole, men det er langt igjen før vi når dit i grunnskolen. Uruguay har nå full dekning for sine grunnskoleelever, og Sverige satser stort for å komme dit for sine grunnskoler. Derimot virket det som Norge er alene når det gjelder løsninger for tilgjengeliggjøring av digitale læremidler. NDLA ble flere ganger trukket fram som en interessant løsning, både i gruppediskusjoner og i plenumspresentasjoner.
Vi skaper en mengde digitalt innhold uten å tenke på organisering og metode. Hvorfor reprodusere det vi alltid har gjort digitalt? Bør vi ikke heller se mulighetene nettet og det digitale innholdet kan skape for bedre læring? Mye ressurser brukes til å gjenskape innhold fra lærebøker der forlagene allerede har betalt for alle rettigheter og innholdet kan distribueres innenfor lukkede LMS eller med egne kanaler der skoler eller enkeltelever får tilgang når de har kjøpt lisenser. Mer og mer distribueres nå kun gjennom nettet, men mange lærere liker ikke å være synlige på nettet med sin undervisning. Lærere som ikke vil ha kursene sine på nettet får store problemer. Det dukker stadig opp problemstillinger knyttet til innhold, kvalitet og rettigheter til kurs og innhold i undervisningen, problemstillinger som stiller spørsmål ved vår måte å tenke kunnskap på, organisering av skolen, nye ferdigheter og nye behov i et samfunn i rask endring. Selvfølgelig må vi ha innhold, men hvis vi mener at læring skjer når elevene selv skaper og deler, må vi se på skolens og lærerens rolle med nye øyne. Hvordan kan vi skape en utdanning der eleven selv gjøres i stand til å velge innhold og sin egen vei fram til målet for opplæringa? Ingen har løsning på hvordan skolen skal implementere ny praksis. Alle har etter hvert tilgang til åpne ressurser, men få eller ingen har en praksis for hvordan de skal brukes.
Ettersom det var representanter fra 109 land tilstede på Educa, kan vi si at det er store forskjeller mellom landene. Noen har en så svak infrastruktur at selv om mye læringsressurser finnes, er det ikke tilgjengelig i noe nettverk. Alle ser behovet for utdanning til en stor befolkning i land med svak økonomi. Interessen for å finne fram til løsninger der en når mange uten for store kostnader er enorm.
Uansett kan vi ikke diskutere skole og utdanning uten å se det i forhold til skolens samfunnsoppgave. Skolens oppgave er ikke bare å gi kompetanse, men også å sertifisere. Sertifiseringa må ha aksept i en felles ordning både nasjonalt og internasjonalt. Kravene kan ikke variere mye fra land til land. I et slikt perspektiv blir det svært interessant å følge diskusjonen om PISA-underøkelsene og skolens innhold og organisering. Educa er derfor langt mer enn bare en konferanse om elæring. Educa er et forum for diskusjon om hvordan vi skal skape og organisere den kunnskapen samfunnet trenger i framtida. I et slikt forum er det viktig at de som deltar er interessert i å se framtidige utfordringer, og ikke ser på skole og utdanning som noe som skal videreføre gamle tanker og holdninger.
